Hva bruker vi lykke til?

av Renate Kurszus

Vi liker å fortelle hverandre hvordan vi har det. Hva vi føler og hva vi ikke føler. Opp og ned i mente hva vi gjør, ikke gjør, burde og ikke burde gjøre. Jeg gjør også det, og har glede av det. Det innrømmer jeg gjerne. Jeg er altså i utgangspunktet et menneske som liker å dele. Dessverre deler jeg gruff også fra tid til annen. Nå som jeg har lovet å kun dele konstruktivt gruff får jeg jo prøve å forholde meg til det i det nye året. Poenget er at jeg syntes å dele er fint jeg. . dessuten tror jeg at glede smitter! Blir mine omgivelser lykkeligere ved at jeg deler av meg selv.. At jeg roper ut hvor glad jeg blir av morgenkaffe`n, hvor lykkelig jeg blir av fint vær, hvor godt det er å få til ting og ikke minst, skapes det lykke av hvor utrolig forbanna jeg blir på NAV eller hvor frustrert jeg er på parkeringsvakter? At andre har like mange navsorger må jo skape en slags åhsåfantastiskjegerikkealenelykkefølelse hos leserne!

Lykke må være det vi alle higer etter i størst grad. Det kan hende jeg tar feil. Uansett så finner man oppskriften på et lykkeligere liv rundt om og stort sett over alt. Spørsmålet er om vi egentlig blir så mye lykkeligere av å strebe etter lykke. Hva slags lykkefølelse er det vi jakter på? Et annet spørsmål er hva vi bruker den oppnådde lykken til! Når er vi lykkelige nok? Kan man definere nok oppnådd lykke?

Hadde NAV tatt en rundspørring blant sine brukere hadde jeg ikke blitt overrasket dersom noen hadde svart at tilværelsen som NAVbruker gjorde dem mindre lykkelige. Jeg er overbevist om at lykkelige mennesker er friskere enn de som er ulykkelige og misfornøyde. Lykkelige mennesker må da også være mer produktive, ha større mestringsfølelse, mer overskudd og lyst til å delta aktivt i samfunnet. Mon tro om ikke for eksempel tiltaksavdelingen hos NAV hadde fått bedre resultater, og ikke minst flere fornøyde kunder dersom en del av planen til NAV var å oppnå lykkefølelse hos brukerne. Mottoet til NAV burde rett og slett være «den største gleda ein kan ha er å gjere andre glad!».

John Dewey sa engang at «det å finne ut hva man passer til, og sørge for at man får muligheten til å gjøre det, er nøkkelen til lykke». Istedenfor å innkalle slike som meg til et kurs som overhodet ikke treffer meg med de behovene jeg har kunne de innkalt til et lykkekurs. Vi kunne bli utfordret til å utforske vårt eget lykkebegrep, våre behov for lykke og hva som kan gjøres for å bli lykkeligere. Kan hende noen av de språkrådet så pent kaller navere også ville snuble over litt tiltakslyst og glede på veien og rett og slett slutte å nave. Det hadde vel i alle fall NAV blitt lykkelig av.

Norge er nok et lykkelig land. Jeg er lykkelig selv om NAV roter. Etter min mening er det mange ting i landet vårt som ene og alene kan gi grobunn til ren og skjær lykke. Men, det avhenger selvsagt av hvem man er. . så da er det ikke sikkert at Norge er et lykkelig land alikevel da for alle. Men, nå er det visst ikke så lett som det høres ut som å bo i lykkeland heller. Bhutan har prøvd både 100% organisk dyrket mat til alle og bilfrie tirsdager året rundt uten at det kan påvises at befolkningen er lykkeligere av den grunn. Ikke vet jeg. Jeg ble iallefall en smule lykkeligere av å skrive dette, og henstiller herved alle til å la lykken gro som gresset bak do!

Betyr nytt år virkelig nye muligheter?

Av Renate Kurszus

Et nytt år er som en tom scene. Sceneteppet går opp og forventningene bølger fint i teppet. Det smeller, rakettene på nattehimmelen åpenbarer seg som vakre drømmer. Drømmer for fremtiden, det nye året og de nye mulighetene som angivelig ligger foran oss. Glitteret spres for alle vinder og bare skjebnen vet hvor de blåses avsted.

Det er noe spesielt med å få en ny start. Lukke en bok for å åpne en annen. For de av oss som fortsatt kjøper almanakker og en ny penn når dønningene fra rakettene har lagt seg, klare til å starte året er det bokstavelig talt blanke ark. Ingen ting er så deilig, og skremmende på samme tid. Men, er det egentlig så mange nye muligheter som vi liker å tro i det nye året som ligger forann oss? Er ikke hver eneste dag en ny mulighet. Jeg liker godt blanke sider. Kulepunkter med gjøremål. Aller best liker jeg streken over det som er gjort. Neste dag, ny side, nye kulepunkter. Men et nytt år, det er liksom noe friskt over det. Tada.. ny giv. Jeg tror nå innerst inne at det er en uke ferie og fri fra dagligdagse forpliktelser som gjør susen, og ikke det nye året i seg selv. Kanskje det er derfor det er så lett å snuble over ende allerede første uken i januar. Bølgene i sceneteppet har ikke skylt bort bekymringer og oppgaver, rakettene har ikke blåst bort hverdagskjas og mas, de overflødige kiloene eller den slappe rumpa. Det eneste som forsvant i glitterstøvet på nattehimmelen var penger. De er det som oftes litt mindre av på denne tiden av året. And so what?

Rakrygget og klar til å forsere hinder fra i fjor møter jeg det nye året. Med plass i almanakken til alt og alle, og engasjement i bøtter og spann gyver jeg løs. Oppgaver skal løses, jobber skal gjøres, venner skal gledes og familie skal koses med. Det eneste jeg har lovd meg selv, ja ærlig talt, noe må jeg da kunne gyve løs på med en porsjon utfordring à la XL og lovnader å om klare, er å ikke shoppe et eneste klesplagg eller en eneste sko i 2013. Så har jeg helt til slutt lovet meg selv å løpe eller skrive istedenfor å kjefte på gubben. Ja, og sånn heelt på tampen har jeg visst lovet å ikke være så sur og gretten når jeg er sliten og motløs. Jan Kjærstad sa noe sånt som « Aldri slutt å skriv. Skriv skriv skriv..» til meg en gang jeg var på skrivekurs hos han. Så da får jeg vel gjøre det da... love å ikke slutte å skrive heller. 

Godt nytt år! 

Mer tull fra NAV-trollet

av Renate Kurszus

 

Jeg fikk et brev. I konvolutten ligger det som nærmest kan oppfattes som en kommando; jeg er innvilget plass på et kurs. NAV er oppdragsgiver, og Reaktorskolen er  leverandør. Det står at jeg skal møte opp 21.01.13 kl 09.00 og en adresse.Videre kan jeg lese om regler jeg må følge og selvsagt konsekvensene av å ikke gjøre det. For mange skal riktig nok NAV være en hjelpende hånd tilbake til arbeidslivet. De som er uten særlig erfaring skal gjennom NAVs ulike arbeidsrettede tiltak få erfaring og kompetanse til å klare å få en jobb og beholde den. «Stå i den over tid» som de så pent uttrykker det. Vi, jeg og andre som av ulike grunner er på sidelinjen av «normalt» arbeidsliv må med andre ord trenes opp til å følge arbeidslivets spilleregler, og det består jo som kjent av forpliktelser og tillit for å nevne noe. Joda, vi kan vel klare det.. vi som går på NAV. Flott og fint. 

Jeg blir imidlertid noe forundret over de spillereglene NAV benytter seg av i denne prosessen. Det er ikke det samme settet med regler og krav jeg har tilgjengelig på brettet. I et standarbrev med ord og «trusler» i klartekst forundrer jeg meg over at det ikke ligger ved noe særlig informasjon om kurset jeg er innkalt til. Det står at det begynner  mandag 21.januar kl 09.00, og at kursets varighet er frem til 16.05.13. I mitt hodet dukker det umiddelbart opp en rekke spørsmål; blant annet hvor lenge varer kurset på dagtid? Er det hver dag? Tre-fire dager i uken? Hvem kan jeg kontakte dersom jeg har spørsmål? Hm.. Jeg har altså en uke på meg til å rydde kalenderen og innfinne meg på oppgitt adresse, og bli der frem til 16.mai. Hvis ikke så... Problemet her er jo bare at jeg har noen ørsmå forpliktelser her og der og i familien og sånt.

De neste sidene er som sagt videre om alle konsekvensene dersom jeg ikke følger spillereglene. Det jeg lurer på nå er hvorfor mener NAV at jeg ikke har behov for mer informasjon om et kurs som jeg er forpliktet til å møte opp på frem til i midten av mai? I fire månder skal jeg altså gjør noe jeg ikke får særlig informasjon om hva er. I brevet blir jeg minnet om at ved deltagelse på kurs i regi av NAV gjelder de samme regler for oppmøte og deltagelse som for arbeidslivet forøvrig. Ærlig talt! Jeg har vært yrkesaktiv i større eller mindre grad i nærmere 15 år. Jeg har aldri vært borti et eneste arbeidssted som spiller med slike kort som NAV gjør. Hvilken seriøs arbeidgiver møter en nyansatt på en slik måte, og med så lite informasjon om den nye arbeidsplassen? Jeg kan heller ikke se for meg en arbeidsplass som forventer at noen skal takke ja til en jobb de ikke vet noen ting om. Alle i arbeidslivet har behov for, og om ikke mulig krav på å få informasjon om arbeidstider og  mengden av arbeid som forventes, og ikke minst i hvilken stillingsprosent man er engasjert i. 

Hvem tror NAV at jeg er. Hvorfor syntes de ikke det er viktig å formidle informasjon om hva jeg skal bruke tiden min til til meg? Jeg får en ekkel følelse av å være fanget i et system  og et apparat som er så rigid og regelridd at det glemmer at det er mennesker de har med å gjøre. Jeg snakker med forståelsesfulle telefondamer på NAVs «nødnummer» som forteller at dette er standarbrev og  masseutsendelser  og ja, de er enige i at det er jo litt stramt med informasjon til oss brukere. De har meldt fra oppover i systemet. Ja, virkelig. Hvilket system? Hvem er NAV? 

Jeg gikk tur her en dag. Søndagstur. Da jeg passerte et bjørketre med sånne fine ruller med bark hengende løst tenkte jeg på NAV. Ja, på søndagsturen min.. jeg tenkte at det er jo spennende med sånne bjørketrær hvor man kan bli stående å rive løs bark.. lag for lag. Selv om man vet hva som venter innerst, bare mer tre, gjør man det alikvel. River barken av. Poenget er at jeg lurer på hva som finnes innover i NAV. Om jeg skulle få muligheten til å plukke NAV fra hverandre.. lag etter lag. Hva er egentlig innerst? Ikke vet jeg, men en ting er sikkert, og det er dersom dette fortsetter så forsvinner min bark raskt, og stående innerst finner man ei NAVskrulle, rakrygga vel og merke!

Hva er å klare seg bra bra skolen?

Av Renate Kurszus

I en artikkel i Dagbladet fra 16.september skriver Merete Landsend  om oppskriften til suksessrike barn på skolen. Thomas Nordahl, skoleforsker og professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark sier blant annet at hvilke holdninger foreldrene har til barnas skolegang er avgjørende for hva barna får ut av skolen. Det kan han ha rett i, og artikkelen tar for seg mange gode løsninger på de problemstillinger som reises. Med andre ord, mye fornuftig lesning, og jeg er ikke uenig med spesialistene. Jeg mener imidlertid at de har glemt en veldig viktig ting. Hvordan skolens holdning til barna også kan komme i veien for nettopp det å lykkes på skolen .

De aller fleste foreldre vil at barna skal klare seg bra på skolen. La meg snu på flisa. Hva er å klare seg bra på skolen? Hva med skolens holdning til barna? Er ikke også skolens holdning til barna avgjørende for hva barna får ut av skolegangen? I aller høyeste grad vil jeg si. Skolen er heller ikke bare en faglig læringsplattform. På skolen får også barna viktig læring i sosial kompetanse og sosialt samspill, noe som er like viktig å ha i sekken som faglig kunnskap. Noen vil ikke kunne klare seg ute i den store verden dersom de ikke har kompetanse og erfaring når det kommer til sosialt samspill.

Jeg må reise noen spørsmål som jeg brenner inne med. Hva når foreldrene følger "listen" fra punkt til prikke men det er skolen som ikke bidrar positivt? Hva når sjelefreden til barna tapes av uendelig mange dårlige dager på skolen og man gruer seg til hver eneste skoledag. Både store og små. Når skolen får barna til å tro at de ikke er verdt noe, ikke tar mobbing på alvor og ikke tar barnas behov for omsorg og trygghet på alvor? Hvordan skaper man gode relasjoner til voksne som ikke tar dine barn på alvor, hvordan klare å skape gode og positive "lærestunder" i hjemmet når skolen er en verkebyll som klamrer seg fast i veggene? Det er ikke bare utfordrende hjemmesituasjoner som kan ha innvirkning på barnas skolehverdag. Barnas utfordrende skolehverdag kan uten tvil også ha innvirkning på hvordan ting blir hjemme. 

Jeg mener ikke å fraskrive foreldre ansvar for gode rutiner og positive holdninger til skolen og barnas hverdag. At ikke alle foreldre har samme holdninger og innstilling til skolen og barnas hverdag er nå sånn livet er, og da kan jo slike artikler som dette være inspirerende og tankevekkende. I enkelte miljø kan det kanskje være en utfordring for skolen at foreldrene flytter barnas fokus fra skolearbeid til andre aktiviteter, og har mål for sine barn som ikke helt er i takt med barnas egentlige behov for både skolegang og det sosiale samspill skolen også er en viktig base og læringsarena for. 

Det kjennes imidlertid som et overtramp,  ikke minst for barna, at det vi som foreldre gir våre barn av støtte og engasjement i barnas skolehverdag risikeres å rives ned i det øyeblikk ungene setter sine bein i skolegården. Da er vi inne på ikke bare lærernes kompetanse og vilje til å forstå eller manglende som sådan, men hvilke ressurser skolene har til disposisjon for å kunne videreføre jobben som vi foreldre har lagt grunnsteinene i. Det er et politisk spørsmål!

Et mange hodet monster og en trollete etat

av Renate Kurszus

Legene Gisle Roksund og Harlad Sundby setter i innlegget ” Et mange hodet monster” i Aftenposten 17.desember fingeren på mye av det jeg har kjent og følt på mange ganger som NAVkunde. Jeg er glad for at også legene setter ord på utfordringene hos NAV, og hvordan det kan oppleves for pasientene deres. Det kan være ganske tøft når yterne er de eneste som sier ifra. Jeg er NAVkunde. Jeg strever med å forstå at en etat som skal yte bistand til meg og andre mennesker, ofte i vanskelige livssituasjoner får meg til å føle meg så hjelpeløs, så nedverdiget, så underlagt noen andres mulighet til å uttøve "makt", så lite forstått..

Det gir lite mening og dessverre også lite håp når en telefonsamtale kan få selv de sterkeste til å knekke sammen.

I mitt liv er de mange instanser og hjelpere involvert. Det er jeg veldig glad og taknemlig for. Jeg er heldig. Disse hjelperne tilbyr fantastisk hjelp som jeg og min familie ikke hadde klart oss uten. Jeg har imidlertid aldri vært i dialog med noen andre etater eller mennesker som "oppfører" seg mot meg som mange av saksbehandlerne på NAV gjør. Jeg har aldri vært i møter med mennesker som omtaler meg og min livssituasjon på en så respektløs og ovenfra og ned måte som NAV gjør. Jeg har heller aldri møtt en "hjelpende hånd" som så kynisk bruker mot meg den informasjonen jeg gir dem om meg selv. Det fordrer ikke til trygghet og åpenhet mellom NAV og bruker. Man skal være ganske stiv i ryggen for å møte dette uten å falle sammen og gi opp. 

Hva skal til for at det skjer endringer? NAV-ytere har i lange tider fortalt sine til tider hjerteskjærende historier om møter med NAV, men det blir ikke bedre for alle. Kanskje for noen. Det blir bare verre.. Muligens ikke for alle som jobber på NAV, men for alle de på den andre siden av bordet. Meg og alle andre som trenger hjelp og støtte i hverdagen. Sånn kan det iallefall føles av og til. På NAV sin hjemmeside er det fine menyer med stikkord som arbeid, familie, pensjon og helse. Mitt og ditt NAV får vi også tilbud om. Ironisk nok er et av de største problemene jeg opplever i møte med NAV at de kan hjelpe meg med hvert enkelt av disse feltene, men dersom jeg trenger hjelp i flere kategorier oppstår problemene. Ikke noe ”tverrfaglig” samarbeid å hente her. Tverrfaglig samarbeid er jo riktig nok et kunststykke, og vanskeligere å få til enn det høres ut som.

Mens NAV har "forbedret" seg og stadig jobbet for å bli enda bedre, har jeg bare i 2012 hatt fire ulike saksbehandlere, ingen av dem informerer om bytte. Jeg har blitt anklaget for å "drive dank" og la ting "slentre og gå". Jeg har møtt null velvilje i NAV til å se sammenhenger mellom helse og livssituasjon og jeg har opplevd at informasjon jeg gir vris på og brukes mot meg på en kynisk og negativ måte. Dette kan på mange måter oppleves som et paradoks. Alle andre etater jeg mottar hjelp fra vektlegger nettopp sammenhengene mellom helse og livssituasjon, og at disse to tingene ikke lett kan skilles fra hverandre og derfor må sees i lys av hverandre. Det synet hjelpeinstansene jeg møter har er at helse òg livssituasjon må legges til grunn i vurderingen av den hjelpen jeg og også familien min skal få.

Jeg er sterk og bestemt, jeg er sikker på meg selv. Jeg lar ikke NAV bryte meg ned. Jeg kan ikke la NAV bryte meg ned. Men, NAV skal hjelpe de som ikke alltid kan hjelpe seg selv. NAV skal ikke bryte ned, de burde løfte opp, bidra til optimisme og håp, og ikke minst gi hver og en av de som er ytere følelsen av å bli sett og forstått i den situasjonen de er i. De aller aller fleste vil ikke være "Navere" - de vil leve vanlige liv med jobber, familie og hverdagskjas og mas til tross for den helsen eller livssituasjonen de har.

At språkrådet har latt seg imponere og kåret – å nave – til årets ord hjelper ikke meg eller noen andre av NAVs kunder. Tvert om, jeg opplever at det bidrar til ytterligere stigmatisering og mistenkeliggjøring av NAVs kunder som virkelig trenger hjelp. Det er de det er flest av.