Betyr nytt år virkelig nye muligheter?

Av Renate Kurszus

Et nytt år er som en tom scene. Sceneteppet går opp og forventningene bølger fint i teppet. Det smeller, rakettene på nattehimmelen åpenbarer seg som vakre drømmer. Drømmer for fremtiden, det nye året og de nye mulighetene som angivelig ligger foran oss. Glitteret spres for alle vinder og bare skjebnen vet hvor de blåses avsted.

Det er noe spesielt med å få en ny start. Lukke en bok for å åpne en annen. For de av oss som fortsatt kjøper almanakker og en ny penn når dønningene fra rakettene har lagt seg, klare til å starte året er det bokstavelig talt blanke ark. Ingen ting er så deilig, og skremmende på samme tid. Men, er det egentlig så mange nye muligheter som vi liker å tro i det nye året som ligger forann oss? Er ikke hver eneste dag en ny mulighet. Jeg liker godt blanke sider. Kulepunkter med gjøremål. Aller best liker jeg streken over det som er gjort. Neste dag, ny side, nye kulepunkter. Men et nytt år, det er liksom noe friskt over det. Tada.. ny giv. Jeg tror nå innerst inne at det er en uke ferie og fri fra dagligdagse forpliktelser som gjør susen, og ikke det nye året i seg selv. Kanskje det er derfor det er så lett å snuble over ende allerede første uken i januar. Bølgene i sceneteppet har ikke skylt bort bekymringer og oppgaver, rakettene har ikke blåst bort hverdagskjas og mas, de overflødige kiloene eller den slappe rumpa. Det eneste som forsvant i glitterstøvet på nattehimmelen var penger. De er det som oftes litt mindre av på denne tiden av året. And so what?

Rakrygget og klar til å forsere hinder fra i fjor møter jeg det nye året. Med plass i almanakken til alt og alle, og engasjement i bøtter og spann gyver jeg løs. Oppgaver skal løses, jobber skal gjøres, venner skal gledes og familie skal koses med. Det eneste jeg har lovd meg selv, ja ærlig talt, noe må jeg da kunne gyve løs på med en porsjon utfordring à la XL og lovnader å om klare, er å ikke shoppe et eneste klesplagg eller en eneste sko i 2013. Så har jeg helt til slutt lovet meg selv å løpe eller skrive istedenfor å kjefte på gubben. Ja, og sånn heelt på tampen har jeg visst lovet å ikke være så sur og gretten når jeg er sliten og motløs. Jan Kjærstad sa noe sånt som « Aldri slutt å skriv. Skriv skriv skriv..» til meg en gang jeg var på skrivekurs hos han. Så da får jeg vel gjøre det da... love å ikke slutte å skrive heller. 

Godt nytt år!